Når det først har tatt de 30 åra, er det enn sann glede å melde at ”gjenkomsten” er verdt penga og vel så det. Ild og Vann er på sett og vis ei stillfaren plate, men den setter dype, dype spor. Det merkes at Kåre Virud har fått noen år på baken. Hans småmelankolske tekster preges av levd liv; det er historier og opplevelser formidlet i enkle, usminkete vendinger, totalt blottet for svulstighet og klisjeer. Du tror det du hører, du kan kjenne deg igjen, og det gir i alle fall undertegnede en god og varm følelse. Så enkelt, men likevel så vanskelig. Musikalsk er Virud uløselig knyttet til bluesen. Han er en av pionerene på den fronten her til lands. Likevel er ikke dette noen ren bluesplate. Mange av låtene hviler på beslektede musikkformer, der bluesen bare sitter borti hjørnet som en slags syvende far i huset. Og Virud vet hva han holder på med. Du skal lete langt etter mer sjelfull, ubehøvla musikk nå til dags. Det er litt på skeiva, men akk så levende og organisk. Uten store fakter, men like fullt med snertne og sløye arrangementer liggende bak den småhese og viskende stemmen hans.

Bandet er i bunn og grunn en utvidet versjon av Norsk Utflukt. De gjør en formidabel jobb med mektige, slafsende trommer, dyp og heftig bass og lutrende hammond. Virud sjøl er en sterkt undervurdert gitarist, og i kompaniskap med Geir Sundstøl leverer han gitarvendinger som på samme tid er både smekre og pirrende. I det hele tatt er dette ei plate som borer seg i deg og skaper den der uro-følelsen som kjennetegner en god musikkopplevelse.

Favorittlåter? Jada, i fleng. Men det fine er at favorittene veksler hele tida, fra sløy reggae på åpneren Båsen & Jeg, via den nydelige balladen Faren Min og Jeg, den seige bluessløyeren Langt Borte til den bluesakkustiske Ned Til Mississippi. Velg og vrak, her er ikke et svakt spor å finne. Og pleaaase, ikke la det gå 30 år til neste gang, Kåre!

Øyvind Lien, Oppland Arbeiderblad

Endelig tilbake
 
Kanskje er dette en slags norsk rekord. Det er i alle fall 30 år siden sist Kåre Virud ga ut et studioalbum med nye sanger. Den gangen var han en åpenbaring for dem som oppdaget ham, dessverre ikke så mange siden særpregede norske artister hadde små muligheter for å bli hørt i 1975. For mange år er gått til at Virud får sjansen til å bli en ny sensasjon igjen, men denne nye plata hans er likevel et kjærkomment tilskudd til de beste norske rockeplatene i år.

På mange måter tar Virud opp tråden fra datidens «Vår daglige blues». Hans hviskende, nære stemme passer perfekt til de ettertenksomme sangene, med hans norske tekster som høres ut som de mest naturlige ting av verden i denne musikken. Som ikke bare er blues, men omfavner en rekke stilarter som glir naturlig inn i hverandre. Sanger som «Gjennom ild og vann», «Langt borte» og «Ned til Mississippi» plasser seg komfortabelt blant hans beste.

Heldigvis har det ikke vært helt stille rundt denne hedersmannen i årene som har gått, først og fremst takket være en framskutt posisjon i gruppa Norsk Utflukt. Det er de som spiller sammen med ham her, med en varm og organisk lyd som passer sangeren perfekt. Han fortjener et større publikum enn forrige gang.
Geir Rakvaag, Dagsavisen

Godt, blått og groovy

Noen av oss har et sterkt forhold til Kåre Viruds to album fra første halvdel av 1970-tallet, "Barbeinte engel" og "Vår daglige blues". To glemte "norsk på norsk"-klassikere.30 år etter forrige egne studioalbum, er han her igjen godt hjulpet av et driftig godfot-band som får låtene til å duve og groove. Virud har alltid hatt nærkontakt med bluesen, men i motsetning til de fleste andre som dyrker genren her i landet, insisterer han på at den gjør seg best på norsk.

Og hvilken norsk! Virud får ordene til å flyte sammen med tonene og han synger dem med en herlig sløv (i beste mening) stemme på ujålete og levende Notodden-dialekt.Men "Ild og vann" er ikke et bluesalbum i tradisjonell fortsand. Albumet vekker vel så mange assosiasjoner til Tom Waits, og rører mer enn én gang ved en sløy kaizer-stemning.
Asbjørn Bakke, Aftenposten )

Øyvind Rønning. Dagbladet